Ikke vær så opptatt av ‘å være deg selv’
Ajahn Kongrit
Vi har nok alle følt oss frustrerte, impulsive, rastløse, sinte, nedslåtte, skuffede, ensomme, triste, engstelige, forvirrede eller ubesluttsomme—følelser som varierer i intensitet avhengig av situasjonen, humøret og den emosjonelle tilstanden på akkurat det tidspunktet. Disse følelsene fører ofte til ubehag og uro i sinnet, og kan til og med få kroppen til å føle seg dårlig. Heldigvis har disse stemningene og følelsene en rytme; de kommer og går, selv om det noen ganger kan føles som om de aldri helt forsvinner.
Men med nøye observasjon kan vi se at de ikke blir værende hos oss for alltid. Dette er fordi den naturlige tilstanden til sinnet, den sanne "verten" i oss, er iboende lys, strålende og ren. Den endrer seg bare når den blir påvirket av følelser, som er som midlertidige gjester som kommer og går.
Hvis vi ikke motvirker disse følelsesmessige gjestene, men i stedet lar dem ta ledelsen om og om igjen, vil sinnet—"verten"—bli vant til disse tendensene, og de blir til dype vaner, eller "anusaya." Til slutt utvikler de seg til iboende tendenser, eller "āsava," som fyller, siver gjennom, og subtilt påvirker våre handlinger, tale og tanker, noe som får det til å virke som om slike tendenser er vår sanne natur. Når vi begynner å tro at disse følelsene definerer "hvem vi er," er det som om vi har overgitt vårt hjem til disse gjestene som vi gjentatte ganger har latt komme inn. Det er helt sikkert øyeblikk der vi ser hvordan disse kjente følelsene får oss til å lide, men likevel klamrer vi oss til dem og aksepterer dem som "oss selv." Men hvis disse tendensene skaper så mye ubehag, ville det ikke vært bedre å ikke være den utgaven av "oss selv"? Og hvis vi må være en eller annen utgave, hvorfor ikke velge en som er litt hyggeligere, litt bedre?
Den sanne "verten" i oss, er iboende lys, strålende og ren. Den endrer seg bare når den blir påvirket av følelser, som er som midlertidige gjester som kommer og går. — AN 1.51-52
Vi ser at sinnet vårt er i stand til å endre følelsene som oppstår og til og med trene seg til forbedring, og vi har alle potensialet til å endre oss, til å trene oss selv. Å trene frem til sinnets rene, lyse og strålende natur vinner frem som den permanente "verten." Denne transformasjonen er mulig. Spesielt for oss som ser på oss selv som den nye generasjonen—utdannede, som verdsetter uavhengighet, og som ikke vil være under noens kontroll—hvorfor fortsetter vi da å la oss selv bli følelsenes slaver som får oss til å føle oss frustrerte, irriterte og knuste, gang på gang?
Fortiden Begivenheter
Å være et buddhistisk kloster i et ikke-buddhistisk land innebærer å være involvert i samfunnet som helhet.
I august spurte Skiptvet kommune om vi ville være interessert i å lage en liten utstilling på Bygdetunet. Vi følte at det var en flott mulighet til å introdusere munkelivet, så vi takket ja. Det var en glede å se munkene og vennene av klosteret jobbe sammen på en så uselvisk måte. Arrangementet ble godt mottatt, og tilbakemeldingene var svært positive. Mer om dette finner du her.
I oktober dro Ajahn Kongrit og Tan Mahesako til Askim videregående skole for å snakke om buddhismen, Dhamma og munkelivet. Studentene var veldig engasjerte og stilte mange spørsmål, fra det veldig jordnære til "veien til å nå Nirvana".
En uke senere kom en klasse på omtrent 35 elever fra Akademiet videregående skole i Fredrikstad til klosteret.
Å knytte bånd i Norge
I midten av august dro Skiptvet sanghaen til Wat Thai Norge i anledning det årlige møtet for den thailandske sanghaen i Europa.
Et par uker senere dro Tan Tejasāro og Tan Mahesako til Wat Ubolmanee i Grimo for å vise sin respekt til Luang Por Kamphong. De visste ikke på forhånd at Luang Por sin fødselsdag var dagen etter. Det var en hyggelig anledning til å knytte bånd med det utvidede fellesskapet, både monastisk og lekfolk.
Å knytte bånd i Europa
I september tilbrakte Ajahn Kongrit noen dager ved Wat Santacittarama i Italia i anledning ærverdige Ṭhitapemos bhikkhu-ordinasjon.
I slutten av oktober dro Ajahn Kongrit til Genève på dagstur etter en invitasjon og deretter til Dhammapala buddhistkloster i Sveits for å delta i fellesskapet der i anledning kathina-seremonien.
Dugnad
En hjertelig takk til alle som deltok på Dugnad 2024! Vi er utrolig takknemlige for hjelpen fra de mange vennene av klosteret som sjenerøst ga av sin tid og energi for å støtte oss, spesielt med tanke på at arrangementet ble annonsert på så kort varsel.
 |  |
Atmosfæren gjennom hele dagen var fylt med glede, kameratskap og en felles følelse av hensikt. En imponerende mengde arbeid ble utført, fra å rydde opp i låven til å frakte ved til kutiene, slik at de er godt forsynt for de kaldere månedene som kommer.
Deres dedikasjon og felles innsats har hatt stor betydning, og klosteret føles desto mer ivaretatt og forberedt for de kommende årstidene. Vi setter stor pris på hver og en av dere for å ha bidratt med deres tid, ferdigheter og positiv energi til denne viktige fellesaktiviteten.
Vi ser frem til å ønske dere velkommen tilbake til fremtidige samlinger og håper at dugnadsånden fortsetter å inspirere oss alle til å samles og hjelpe hverandre i godt vennskap.
 |  |
 |  |
Tidliger besøkende
Ajahn Ahimsako, abbeden av Cittaviveka, sammen med Tan Anejo og Tan Titthañāṇo, besøkte oss i Skiptvet i slutten av oktober.
Dette var Ajahns første besøk til Norge og Lokuttara vihara. På kvelden da de ankom, som var en mandag, holdt Ajahn en Dhamma-refleksjon med temaet "samhørighet", og understreket at Lokuttara vihara er en del av et bredt og sammenkoblet nettverk av klostre både i Europa og resten av verden.
Ajahn Amaro, abbeden av Amaravati i Storbritannia, besøkte oss noen dager i begynnelsen av november. Det var svært inspirerende å ha Ajahn her i forbindelse med årets siste dagsretrett og under Pah-Pa-feiringen.
Slutten på Vassa
Regntidsretretten ble avsluttet 18. oktober. Som vanlig ved slutten av vassaen, gjenopptar munkene sine vandringer eller reiser videre til andre klostre.
Pha-Pah
Den 3. november samlet mange venner av Lokuttara vihara seg i anledning Pah-Pa-feiringen. Det er tradisjon at lekfolk som er tilknyttet et kloster organiserer en seremoni for å gi en gave i form av tøy i løpet av kathina-perioden for å markere slutten på regntidsretretten. Det var et svært gledelig arrangement, velsignet av tilstedeværelsen til Ajahn Amaro.
 |  |
Avreiser
Tahn Tejasaro returnerte til Wat Satiwongsaram i Birmingham, Storbritannia, den 12. oktober. Han måtte dra litt før slutten av vassaen på grunn av visumet sitt.
Tahn Mahesako drar den 7. november, først til Thailand i et par måneder og deretter for å fortsette sine vandringer.
Kommende besøkende
Ajahn Big, en thailandsk munk på 13 vassa, planlegger å besøke oss fra 12. til 26. november. Han bor for tiden ved Chithurst buddhistkloster. Noen av dere husker kanskje hans forrige besøk i november 2023.
Tahn Mantano, en svensk munk på 5 vassa, planlegger å besøke Skiptvet i et par uker. Han ankommer 2. desember.
Kommende arrangement
Nyttårsaften
For å markere overgangen fra 2024 til 2025 på en god og sunn måte, inviterer vi alle venner av Skiptvet vihara til å bli med oss den 31. desember. For mer informasjon, trykk her.
Aktiviteter
Som vanlig er klosteret åpent for daglige eller overnattingsbesøk. Du kan delta i den daglige rutinen på klosteret og bidra på enhver måte du kan.
Det er også mange muligheter for det utvidede fellesskapet til å delta på spesifikke anledninger, som for eksempel “Mandagskveld Puja”, og “månemarkeringsdager” (månedager).
På månedagene er det vanligvis en Dhamma-refleksjon etter kvelds-Pujaen, og det er muligheter for å ta de tre tilfluktene og de åtte treningsreglene. Sanghaen praktiserer også sittende og gående meditasjon frem til midnatt. Alle er velkomne!
Mandagskveld Pūjā (19:00-20:15) er en mulighet for alle interesserte til å delta i kveldsresiteringen og meditasjonen. Etter dette er det forfriskninger tilgjengelige i huset og muligheter for å snakke med en munk om Dhamma-praksis eller andre emner.
Månedager
8 november – Halvmånedag
15 november – Fullmånedag
23 november – Halvmånedag
30 november – Nymånedag
8 desember – Halvmånedag
15 desember – Fullmånedag
23 desember – Halvmånedag
29 desember – Nymånedag
Nå har jeg sett deg.
Tejasāro Bhikkhu
Som ung gutt i Bangkok ble jeg inspirert av mange vestlige filmer; en som har blitt inngravert i minnet mitt var Walt Disney-animasjonen «Min bror bjørnen». Klimakset i den siste scenen var på toppen av en gigantisk isbre omgitt av nordlyset. Jeg sa da til meg selv at «jeg må se disse lysene med egne øyne». Å se flere og flere bilder og lære om disse lysene fikk meg til å innse at de var de vakreste tingene på himmelen som var synlige for det menneskelige øyet.
Tilbake i desember 2015. Det var min siste vinter som lekmann. Snart skulle jeg gå inn på den monastiske veien. Akkurat som en som hadde fått vite at han hadde noen måneder igjen å leve, tenkte jeg på alle tingene jeg ennå ikke hadde gjort. Jeg tenkte på alt mulig og bestemte meg for å skrive en «bucket»-liste, i håp om å fullføre noen av tingene før jeg ble ordinert. Men som en som gikk inn på den monastiske veien, trodde jeg ikke at jeg kunne gå og oppleve det med den tiden jeg hadde igjen som lekmann. Jeg hadde ingen penger eller forbindelser til lokale folk i noen av landene hvor man kunne oppleve nordlyset. Og selv om jeg reiste rundt i disse landene, var det ingen garanti for at jeg kom til å få se nordlyset.
Året 2015 var også året hvor solsyklusen var i sitt ellevte år, noe som betød at nordlyset var sterkere og mer synlig og kunne ses i Nord-Skottland. Med denne kunnskapen la jeg ut på en reise til Aberdeenshire for å se nordlyset selv. Dette var min siste mulighet til å få se det før jeg ble ordinert, og jeg bestemte meg for å få det til.
Jeg startet med å kjøre åtte timer fra Birmingham, England, til Aberdeen, Skottland. Neste del av reisen var å kjøre ytterligere en og en halv time til Banff, men jeg ble rådet til ikke å gjøre det og heller hvile en natt. Den natten endte opp med å være den eneste natten nordlyset var synlig, og jeg gikk glipp av det. Resten av reisen kjørte jeg i mørket, langs landlige veier og bakveier i det skotske høylandet. Den siste natten ble jeg stoppet av politiet og fikk en advarsel for å ha kjørt for fort. Men det stoppet meg ikke. Jeg kjørte ut av en sving og bilen min krasjet rett inn i et tre. Heldigvis var ikke treet stort nok til å forårsake skade eller død, men det var ikke så lite at bilen bare pløyde rett gjennom det heller, og på den andre siden var det en innsjø. Etter en bråstopp, uten noen skader på meg eller betydelige skader på bilen, fortsatte reisen tilbake. Jeg kom tilbake til Birmingham på nyttårsaften, og jeg lyktes ikke med målet jeg hadde satt meg. Jeg aksepterte resultatet av mine anstrengelser. Jeg visste nå hvor sterkt jeg ønsket å se nordlyset, jeg hadde til og med opplevd en liv-eller-død-situasjon i mine forsøk på å se det.
I år hadde jeg opprinnelig planlagt å tilbringe vassa (regntidsretten) i Thailand, men jeg fikk det nye passet mitt noen få dager før vassa startet. Og selv om jeg fortsatt kunne ha reist, var flybilletten til Thailand ekstremt dyr på grunn av at det var en «i siste liten»-flyvning. Ajahn Kongrit fortalte meg at en flybillett til Norge var billig, og at det var en kuti (koie) tilgjengelig til meg hvis jeg dro. Så jeg grep muligheten til å reise til Norge og tilbringe vassa ved Lokuttara Vihara under ledelse av Ajahn Kongrit Ratanavaṇṇo.
Jeg hadde aldri vært i Norge før denne vassa, men jeg hadde hørt mye om det. Lokuttara Vihara ligger i et tettsted som heter Skiptvet, sørøst i Norge. På grunn av beliggenheten forventet jeg ikke å se noe nordlys, da det bare var noen få timer med mørk himmel om sommeren. Men en natt i august sjekket jeg nordlysvarselet, og det viste at det var en mulighet for å få se det veldig sent på natten.
Det var nordlyset. Jeg måtte la Ajahn Kongrit få vite hva jeg så
På vei tilbake til kutien min så jeg opp på himmelen slik jeg gjorde hver natt, og jeg så myke hvite linjer, som en lysstråle som skinte over himmelen. Jeg åpnet kameraet mitt for å prøve å ta et bilde av det, og mens jeg gjorde det, ble det grønt på skjermen min. Det var nordlyset. Jeg måtte la Ajahn Kongrit få vite hva jeg så, så jeg gikk til hans kuti, og vi tok oss begge litt tid på å ta bilder av lyset. Det var første gang for meg og første gang noen andre på klosteret hadde sett det også.
Etter at jeg hadde opplevd nordlyset for første gang, brukte jeg tid på å sjekke nordlysvarselet og eventuelle oppdateringer som var tilgjengelige. Jeg forberedte meg på de kalde nettene utenfor min kuti, og jeg begynte å ta bilder av himmelen. Lysene kom og gikk, de skinte sterkt og bleknet bort.Siden jeg kom til Norge, har jeg tatt bilde av nordlyset totalt seks ganger. På seks netter av åttifem klarte jeg å se nordlyset. Var jeg bare heldig?
Ikke jeg bare var heldig, men at jeg fulgte Buddhas lære som førte til suksess.
Buddha sa at det er fire grunnleggende krefter som leder til suksess (iddhipāda): Chanda – (intensjon eller ønske), som var min interesse for nordlyset som jeg utviklet i barndommen; Vīriya – (innsats), innsatsen for å fortsette å sjekke varselet, ta bilder, være våken om natten; Citta – (sinn eller bevissthet), ikke bare å gjøre innsats, men også gjøre det med oppmerksomhet og konsentrasjon; Og Vīmaṃsā – (undersøkelse), etter å ha sjekket nordlysvarselet, værvarselet og tatt testbilder, undersøkte jeg hvordan jeg kunne oppnå beste mulige resultat. Jeg gjennomførte alle disse trinnene, så jeg tror ikke jeg bare var heldig, men at jeg fulgte Buddhas lære som førte til suksess.
Jeg tilbrakte 85 dager i Skiptvet. Jeg opplevde mange nye ting og møtte mange nye mennesker underveis. Alle minnene som ble skapt i løpet av tiden jeg tilbrakte denne vassa er trygt lagret og er minner jeg alltid vil huske. Men jeg ville ikke ha kunnet oppleve noe av dette uten støtte og oppmuntring fra andre, og for det er jeg veldig takknemlig.
Med vennlig hilsen, Tejasāro
Støtt oss
I denne tradisjonen er alt – overnatting, mat, undervisning osv. – tilgjengelig gratis, takket være gavmildheten fra våre støttespillere og en "dana"-kultur. Denne kulturen hjelper til med å utvikle et gjensidig støttende forhold der lekfolk gir materiell støtte til sanghaen, og munkene tilbyr åndelig undervisning og holder klostrene i live til alles fordel. Dette sørger for et forhold preget av gjensidig tillit, hengivenhet og respekt.
Dadamāno piyo hoti, sataṁ dhammaṁ anukkamaṁ; Den som gir med glede, blir elsket, for en slik handling følger den edle læren; — AN 5.35 Dānasisaṃsāsutta (Fordelene med gavmildhet)
Hvis du ønsker å støtte Skiptvet buddhistkloster, finner du flere detaljer ved å følge denne lenken.