Nærmere enn familie med fremmede Jeg kom til Lokuttara Vihara nøyaktig på nyttårsaften 2022. Det betyr at jeg har vært her kontinuerlig i 299 dager og netter. Jeg har sett støttespillere komme og gå, gjester kommer og gå, og munker kommer og gå. Jeg lever sammen med munkene i dette klosteret som i et samfunn.
Ajahn Kongrit kom i april, og Samanera Jotipañño og Ajahn Ñāṇadassano fulgte etter, og Ashin Jayadhamma ankom ved begynnelsen av "Vassa". Mennesker som jeg ikke kjente i det hele tatt før. Vi møttes, uten å kjenne hverandre, og vi skulle bo sammen. På en annen måte vil jeg nå si at jeg bor tettere med dem enn jeg ville gjort med min familie. Vi står opp samtidig, mediterer og resiterer sammen, rydder og rengjør huset sammen, sitter og spiser frokost sammen, organiserer og arbeider sammen, hilser på støttespillere og spiser lunsj sammen. Så kan vi ha litt tid for oss selv, hvis vi ikke fortsetter å jobbe eller går en tur sammen. Deretter resiterer og mediterer vi sammen igjen, før vi heldigvis ikke sover sammen, men går til våre egne "krypinn". Likevel ble vi alle syke sammen.
Disse fremmede som jeg nettopp har møtt deler med meg et syn, en intensjon, måte å snakke på, handling, levevis, innsats, oppmerksomhet og meditasjon i en grad som gjør at jeg er i stand til å bo med dem på en slik måte. Dette er takket være Buddha, som lærte bort denne edle åttedelte veien. Vi er definitivt ikke alltid lykkelige, i harmoni, enige, eller på samme bølgelengde. Noen ganger følte jeg stress, irritasjon, smerte, misforståelse og motløshet. Men nå ser jeg at jeg nettopp har bodd med disse vennene nærmere enn jeg ville gjort med min familie, og det har faktisk gitt meg mot, tillit, tilfredshet og vennskap.
Anāgārika Alby 23.10.
Fra Myanmar til norge
Til slutt må alt endres, fra én ting til en annen... Denne evige sannheten om forgjengelighet (kjent som anicca) har blitt spesielt klar for meg i år, da jeg kom tilbake fra Myanmar (Burma) til Sverige og Vesten. Jeg gikk fra å være en meditatør under covid-krisen i Myanmar, til å starte en ny begynnelse der som munk... Fra å være en lekmann stadig på utkikk etter et nytt langt meditasjonsretreat, til å ordinere som en bhikkhu for aldri å miste oversikten over min Dhamma-praksis...
Deretter, fra å kunne bo med innfødte burmesere (Karen-folket) i tre år i Myanmar, ble jeg en del av en virkelig internasjonal Saṅgha i Norge og Skiptvet! Jeg gikk fra å være langt borte fra familie og venner på den andre siden av verden, til å komme nær grensen av et naboland... Fra å være utenlandsk utseende fremmed, til å gli inn som en av de innfødte som snakker "Svorsk"... Fra å gå barfot på almisse vandring i gatene i Hpa-an med 20 andre bhikkhuer, til å gå alene med sko på lørdager i Skiptvet til Rema 1000... Fra å bruke munnbind og se soldater patruljere med trukne rifler på min almissevandring, til de stille gatene i Skiptvet med bare en gammel dame som går tur med hunden sin...
Jeg gikk fra å oppleve et militærkupp og diktatur på nært hold, til å igjen ta friheten i demokratiet for gitt... Fra å leve med mange timer strømbrudd per dag, til å bo dypt i skogen uten strømnett, med pålitelige solcellepaneler på taket... Fra å ha omtrent 40 hundevenner som bor inne i klosteret, til å høre skumle traner og kråker i det fjerne og finne revespor i skogen... Fra å ha problemer med å fordøye almisse maten, til å klare å spise nesten hva som helst... (og gjerne litt for mye!)
Jeg gikk fra å være en del av et stort munkefellesskap med mange besøkende munker og nye ordinasjoner, til å være den eneste yngre bhikkhu i området... Fra å være på "alene-retreat" i månedsvis, til å hjelpe med å organisere åpne en-dagsretreat for lekfolket i Skiptvet... Fra å ha meditasjon og Dhamma som mitt fokus, til å gi mer oppmerksomhet til disiplinen og Vinaya med min lærer Ajahn Ñāṇadassano... Og til sist, fra å komme til Lokuttara Vihara i juni som en fremmed, til å leve med nye Dhamma-venner og vakre minner!
Takk alle sammen for den flotte støtten og gjestfriheten i løpet av disse månedene! Det ga meg en kjent og "hjemmekoselig" begynnelse som munk i Vesten, med et opphold i et virkelig spesielt tilfluktssted i hjertet av Skandinavia!
/Med metta och tusen tack, Jayadhamma Bhikkhu
"De oppmerksomme anstrenger seg. De oppholder seg ikke lenge på ett sted. Som svaner som forlater en innsjø, forlater de hjem etter hjem." – The Buddha, Dhammapada v.91 (Oversettelse av Gil Fronsdal)
Uventede forutsigbare vendinger
Det å tilpasse seg livets strøm, til dets tilsynelatende forutsigbare og så plutselig uventede vendinger: en instilling som er lett å snakke om og likevel overraskende vanskelig å huske på. At tilpasning kun skjer når man har vendt tilbake til nåtiden, enten tvunget av lidelse eller ved å ha utviklet en sterk vane. Og likevel er ikke denne tilbakevendingen til nåtiden i nærheten av å være nok til å kaste av seg lidelsen — det å ikke ta ting personlig er det som virkelig letter grepet om "meg" og alt som er bygget oppå det.
Vassa 2023 går mot slutten, etter å ha vært rik på uventede vendinger, og til min glede, med øyeblikk av aksept og lettelse. Takknemlighet til de som har delt denne tid og dette rom, og de som har gjort det mulig å eksistere..
Anumodana!
Ajahn Ñāṇadassano
Generøs støtte
"Det er nå 6 måneder siden jeg kom til Norge. Jeg husker jeg ble fortalt av "Theraene" før jeg kom at klosteret i Skiptvet hadde fantastisk støtte fra det thailandske samfunnet, men jeg innså ikke omfanget av det før jeg bosatte meg i dette vakre nordiske landet.
Det sies at forbindelsen mellom Thailand og Norge går tilbake til 1907, da kong Rama V gjorde sitt første besøk for å etablere diplomatiske forhold. Siden da har handelsruter blitt forhandlet, kulturarv har blitt delt, og mange norske menn har giftet seg med thailandske kvinner, noe som har lagt grunnlaget for at fremtidige generasjoner kan blomstre.
Det bør nevnes at Lokuttara Vihara har et lite munkesamfunn sammenlignet med andre klostre i Europa, noe som gjør den ukentlige tilstedeværelsen av thailandske støttespillere desto mer beundringsverdig. I tillegg gjør deres forståelse av klosterliv og uforlignelig forståelse av buddhistisk praksis dette til et veldig trygt sted for munkene å leve.
Det er spesielt rørende å vite at mange av dem kommer fra beskjedne kår. Noen er renholdere, hjelpepleiere, restaurantarbeidere osv. Uavhengig deler de det de har med munkene, fordi de vet at vi ikke har noen annen måte å støtte oss selv på fordi vi følger den tiggende tradisjonen etablert av Buddha for mer enn 2500 år siden. Det vi prøver å gjøre er å gi tilbake Dhammaens velsignelser, som går forbi enhver pengeverdi, enten det er gjennom undervisning, resitering eller meditasjonspraksis.
En annen kilde til stor dāna er våre naboer. Vanligvis er det ikke vennskap mellom klostre i Vesten og deres naboer. I Norge er det veldig annerledes. Våre naboer, Harald og hans mor, har hjulpet samfunnet vårt mye gjennom årene. De har tilbudt mat, kjørt munkene rundt og til og med reddet oss fra å bli stående fast på veien med flatt dekk! De har vært praktiserende buddhister i mange år og anvender tydelig læren i sitt daglige liv.
Nede i veien bor Harald senior med sin kone (han er ikke i slekt med den forrige Harald), et eldre ektepar som var bønder, men nå tar deres datter og hennes mann seg av dyrene og skogen. Harald senior og hans kone følger ingen åndelig vei, deres praksis er bare å ha et godt hjerte. De hjelper til med å rydde veiene om vinteren (snøvær gjør det vanskelig for biler å komme seg til klosteret) og gir oss også flis til å jevne ut skogsstiene, noe som blir satt meget stor pris på av mediterende.
Det er en gård ca. 5 minutters kjøring fra oss som gir fersk melk hver uke.
Det får meg til å tenke 'hvor gode er disse menneskene?'
Jeg kunne fortsatt å snakke om våre støttespillers generøse handlinger, men denne teksten ser ut til å være lang nok.
Jeg ønsker våre lesere Buddhas, Dhammas og Sanghas velsignelser. Måtte dere oppnå Nibbāna i dette livet."
Sāmeṇera Jotipañño
Begivenhetsrik vassa
Livet i et fellesskap, enten det er stort eller lite, har mange områder som trenger vår oppmerksomhet. Noen ganger kan det å være god til noe eller å lykkes i visse deler av livet vårt skape en tendens til å føle at vi vet og gjør ting bedre enn andre. Det kan være noe sannhet i det, men en person har bare to hender og kan ikke fullføre alt alene; det krever en fellesskapsinnsats hvor vi jobber sammen med en følelse av sāmaggī – enhet og harmoni.
På grunn av en feilberegning med reisene mine som førte til utfordringer med innreise til Norge, kunne jeg ikke tilbringe vassa i klosteret vårt som jeg hadde tenkt. Med støtte fra Saṅgha, venner og andre støttespillere gikk det bra allikevel. Ajahn Ñāṇadassano ledet Āsāḷha pūjā-seremonien for å markere starten på regntidsretrettet. Deretter startet våre ‘en-dags retreat’ på nytt den andre helgen i september med Ven. Tul og Ven. Ādicco som kom til oss fra Amaravati. UDI innvilget visumet mitt i midten av september, men jeg måtte vente på det biometriske kortet, så jeg var ikke sikker på om jeg kunne reise for å delta i våre aktiviteter eller ikke.
Vi hadde en dugnad den tredje helgen i måneden hvor mange mennesker kom for å hjelpe til med å kutte ved, det var alltid mye støtte, blant annet til matlaging ved å sette opp ‘Rong Tahn – dāna matboder’ for disse dagene. Helgen før leide noen av våre støttespillere kommunehuset for en thailandsk matmarkedsdag. Dette gjorde de for å la våre naboer vite om oss og for å samle inn noe midler til støtte for klosteret.
I oktober kunne jeg delta i det andre en-dags retreatet. Som var samtidlig med seremonien i forbindelse med feiringen av 96-årsdagen for hans hellighet den øverste patriarken av Thailand. Dette ble organisert med den thailandske ambassaden. På dette tidspunktet begynte vi å lære hva vi kunne forbedre i en-dags retrettene. Noe som førte til et forslag en thailandsk versjon av en dags retretter. Dette prøvde vi ut det siste helgen i måneden etterfulgt av ‘Tak Bat Devo – Devo Rohaṇa’. Neste dag kom det første tunge snøfallet for å bekrefte at vinteren har kommet.
Saṅgha delte opp baderommet i andre etasje i hovedhuset for å få et ekstra toalett, en dusjblokk og et område for vask av boller. Dette gjorde toalettene og dusjen i første etasje lettere tilgjengelig for lekfolk. Og med enighet i det siste styremøte, prøver vi nå å finne en mulighet til å installere et toalett i dameinnkvarteringen for å gjøre det mer praktisk for kvinnelige gjester som besøker klosteret.
Det var en begivenhetsrik vassa, var det ikke? Alt dette kunne gjøres fordi mange gode hjerter lånte sine hender, tid, verktøy og penger for å hjelpe. Handlingene er ikke små selv om noen handlinger kan virke som de er det. Når disse gode handlingene –dāna, sīla og bhāvanā– bærer frukt i følelsen av glede og lykke i vårt eget hjerte, har vi mer tillit til at Buddhas lære kan praktiseres og gi resultater i øyeblikket. Og så støtter vi hverandre i å praktisere mer vennlige tanker, tale og handling overfor de som er nær oss. Hjemme eller i klosteret først, deretter ut i verden.
Ajahn Kongrit
