Min vei til buddhismen – eller; gjennom thaimat til erkjennelse

Som mange andre hendelser i livet, var også min vei til buddhismen et resultat av tilfeldigheter. Jeg har vært veldig begeistret for thaimat helt siden første gangen jeg smakte det. Jeg har et par restauranter like i nærheten der jeg bor, begge med særdeles hyggelige eiere, og med utrolig god mat. Min begeistring for det thailandske kjøkken skulle etter hver vise seg å være en indirekte vei til buddhismen. Og etter at den første spede interessen var vekket, fulgte mer dyptgående vurderinger av mitt livssyn. Mer om det senere.
Litt om meg selv: Jeg ble født i 1949, da Norge var i en hektisk gjenoppbygningsperiode etter fem lange år med tysk okkupasjon. Jeg ble født og vokste opp i Arendal, en liten by midt på det blide Sørlandet. En «død» by i perioden september – mai, og med et yrende turistliv i perioden juni til og med august.

Min far var sjømann i utenriksfart, noe som innebar at han var ute 2-2,5 år av gangen, med 6 måneder ferie. I de periodene han var på sjøen, var altså jeg den unge «mannen» i huset. Savnet av en far i huset var absolutt til stede, men uten at det ligger noen forkleinelse av det min mor gjorde for meg. Som en slags «kompensasjon» fikk vi av og til besøke ham når båten kom til europeiske havner. Antwerpen, Le Havre og Rouen ble således kjente steder.

Farmor var fransk. Født i Istanbul, med oppvekst og ungdomstid i Paris. Her møttes hun og min farfar, som i en periode hadde tannlegepraksis der. Siden hun var fransk, og som de aller fleste franskmenn, katolikk, satte hun og hennes familie som en forutsetning at ev barn skulle døpes og oppdras i den katolske tro. Dette gikk igjen da min far i sin tur giftet seg. Min mor var protestant, og følgelig ble jeg selv døpt og forsøkt oppdratt som katolikk. Morfar døde før jeg ble født, og jeg har bare vage minner om min mormor.
Min far var en ivrig støttespiller for den lokale katolske kirken på flere måter, og gikk til messe hver søndag morgen. Første gudstjeneste var kl. 8, den neste kl. 11. Praktisk som han var, gikk han alltid kl 8, for å få mest mulig ut av dagen. Han la aldri noe direkte press på meg, ivret bare litt for at jeg skulle være med ham til messe. Han bebreidet meg aldri hvis jeg ikke ble med. Utover dette var det lite religiøs oppfostring i mitt barndomshjem.

Som i andre menigheter hadde vi regelmessig besøk av den katolske soknepresten i den perioden min far var hjemme. Når min far var på sjøen, var besøkende nesten fraværende, og presten fra min mors menighet så vi aldri. Selv var jeg sjelden hjemme under disse besøkene. Og hvis var jeg det, så ble jeg ikke inkludert i disse samtalene utover de innledende høflighetsfrasene. Jeg fikk et klart inntrykk av at min tilstedeværelse ikke var påkrevet utover dette. Grunnskolen var en katolsk skole, på senere skoletrinn ble jeg fritatt for religionsundervisning, og hadde disse timene hos den katolske presten.

Med tiden ble tilknytningen til, og interessen for, kristendommen mindre, og nådde etter hvert et stadium hvor den var ikke-eksisterende. Noe var nok et resultat av manglende interesse, kanskje også en slags likegyldighet, men noe var også basert på en gryende skepsis og tvil til innholdet i de kristne religioner. Andre religioner var på det tidspunktet noe vi bare lærte litt perifert om på skolen. Jeg vil understreke at det jeg skriver her, ikke på noen måte er uttrykk for manglende respekt for mennesker som bekjenner seg til den kristne tro eller andre religioner. Det må bare tas som uttrykk for hvordan jeg etter hvert kom frem til et annet livssyn.

Noen sentrale spørsmål dukket etter hvert opp for meg. Først var det nok skapelseshistorien det ble stilt spørsmål ved. Man skal ikke ha lest spesielt mye for å oppdage at den bibelske fremstilling er en umulighet. Og hvis den ikke stemte, hva da med selve gudsbildet? Den hellige treenighet? Himmel og helvete? Hva med religioner i sin alminnelighet? Hvordan og hvorfor oppsto de? Menneskene har til alle tider hatt ulike guder, enten det er de kristnes gud, de norrøne guder, greske eller romerske guder eller andre guder man har festet lit til.

Hvorfor oppsto religionene? Var det et uttrykk for å ha noe å støtte seg til når det var ting man ikke forsto, eller fryktet, som naturfenomen, sykdom, misdannelser og feilslåtte avlinger? Kunne disse hendelsene være en form for guds straffedom, eller var de bare akkurat det de var, uten at det hadde rot i noen religion? Og hvorfor hørte man som regel bare om straff når noe hendte, men aldri om gudenes belønning? Hvorfor ble man rikelig straffet for syn der og ugjerninger, men sjelden bønnhørt og belønnet? Belønning som begrep var noe som inntraff etter døden, som oftest ved at man kom til himmelen eller andre vakre steder.

Men hvis en kristen og barmhjertig gud skulle eksistere, hvordan kunne han da tillate at millioner mennesker døde, og dør, i kriger, hungersnød , sykdom og naturkatastrofer? Det svaret man ofte fikk, var at «Gud har en mening med alt». For meg var dette utsagnet en del av det som gjorde at jeg ble svært tvilende og etter hvert nokså likegyldig til den kristne tro. Legg så til alle mennesker som er blitt drept i Guds navn i korstogene, religionskrigene, inkvisisjonen, kolonialisering og andre hendelser hvor man påberoper seg guds vrede eller støtte for å straffe eller omvende mennesker til den «rette» tro. På et tidspunkt i historien kunne man også kjøpe seg Guds avlat og tilgivelse ved å betale inn et beløp til kirken, eller man kan få tilgivelse for sine synder på dødsleie og likevel få adgang til himmelen og Guds herlighet.
Jeg stilte også spørsmål ved noe av grunnpilaren i troen: Gudebildet, oppstandelse og himmelfart. Spedbarn (av kristne) kommer til himmelen dersom de dør før de er døpt. Ellers er det vel en forutsetning at man skal være døpt og troende for å komme til himmelen. Et mellomstopp på vei til himmelen kan være et rensende opphold i skjærsilden. Det andre alternativet er helvete.

Men hvor havner da medlemmer av andre religioner, agnostikere og ateister? Havner de rett i helvete, eller skjer det andre ting? Er enhver salig i sin tro?

Slik tvilte jeg meg frem til en ikke-tro i forhold til den kristne religionen. Man fødes, lever og gjør så godt man kan, og dør. Hva som skjer etter døden, hadde jeg ikke noe forhold til. Det toppet seg nok da min far fikk lungekreft. I løpet av seks måneder gikk han fra å være en kraftig kar, til et skjelett kledd med hud. Tomme, redde øyne hvor livsgnisten bokstavelig talt svant hen dag for dag og smerter, selv med forholdsvis sterk medisinering. På slutten måtte man mate ham med skje, og gi væske intravenøst. Hvor var Gud da? Kan en barmhjertig gud tillate å la mennesker lide på denne måten, eller er det bare en gudløs naturens gang, når noen av oss trekker et uheldig lodd i livet?

For min del fulgte utdanning, jobb, ekteskap og barn, og årene gikk. Med et lite smil kan man nesten si som dikteren: «Ikke visste jeg at alle disse dagene som kom og gikk, var selve livet». Men det var det, og etter noen år havnet jeg i Vestby kommune. Etter en del år valgte jeg å gå ut av ekteskapet, og flyttet til Fredrikstad, hvor jeg hadde kontor. Jeg var heldig og fikk oppleve livets dessert i form av barnebarn.

Etter noen år fikk jeg en kraftig stoppeffekt i form av prostatakreft. 12.12.2012 kl 12. Tidspunktet da jeg fikk kreftdiagnosen vil nok sitte som spikret for resten av livet. Jeg var blant de heldige som fikk oppdaget dette i tide, ble operert, og unngikk heldigvis at kreften hadde spredt i kroppen. Men det fører til at man går noen runder med seg selv, fra redsel og frykt for det ukjente, til optimisme over et mulig positivt resultat.

Så er det på tide å knytte tråden tilbake til innledningen av denne lille beretningen: Tilfeldighetene ville at det er to restauranter som selger thaimat like i nærheten av der jeg bor. Jeg begynte å gå dit nokså regelmessig, og ble etter hvert kjent med de som driver disse stedene. Buddhismen kjente jeg ikke noe til i det hele tatt.

Så en dag ringte innehaveren av den ene restauranten og spurte om jeg kunne kjøre noen buddhistmunker tilbake til klosteret i Skiptvet, etter at de hadde vært på almsrunde i Sarpsborg og Fredrikstad. Sjåføren som skulle gjort det, var blitt syk. I skrivende stund er vel det ca 2,5 år siden. Det ble mitt første møte med buddhistiske munker.

De ble kjørt tilbake til klosteret, og jeg ble tilbudt en kopp te før jeg returnerte. Jeg likte stedet. Selv om det har form som et småbruk, er det en egen atmosfære og ro på stedet, som man merker ganske raskt. Jeg fant også en del bøker om buddhismen, som jeg forsøkte å sette meg inn i. Etter hvert økte interessen for denne religionen, og for meditasjon. Jeg begynte å besøke stedet regelmessig på søndager og andre anledninger, og ellers når jeg av og til følte behov for det. Jeg fikk anledning til gode samtaler og diskusjoner med de som holdt til der. Meditasjon er blitt en del av de daglige gjøremål. Da kan jeg senke skuldrene og falle til ro. I motsetning til hva jeg har lest og hørt om andre, har ikke jeg hatt noen form opplevelser eller syner når jeg mediterer. Men jeg føler en stor ro etterpå.

Etter som tiden gikk følte jeg en stadig sterkere tilknytning til religionen og stedet. Det førte til at jeg bestemte meg for å melde meg ut av den den katolske kirken, og konvertere til buddhismen. Jeg mener at dette har vært riktig for min del. Klosteret og de som bor og virker der betyr også mye for meg. Buddhismens middelvei, uten noen ekstreme ytterpunkter eller fanatisme den ene eller andre veien, er også viktig.

Min tilnærming til buddhismen skjedde helt på eget initiativ, det har aldri vært noe press for å få meg til å konvertere. Det er heller ikke slik at man må være buddhist for å besøke klosteret. Jeg tror alle som kommer dit, vil føle seg velkomne, og føle den rolige, imøtekommende og romslige atmosfæren som preger stedet og menneskene som bor der.

Etter hvert ønsket jeg å ha en enda nærmere tilknytning til buddhismen, og ba om få avlegge de fem løftene, som er sentrale for legfolk innen buddhismen. Det fikk jeg lov til, og i all enkelhet forsøker jeg å etterleve disse.

Dette, og ikke minst fellesskapet som jeg opplever på klosteret i Skiptvet, er viktig for meg. Jeg har veldig mye mer å lære om buddhismen. Og jeg har et sted hvor jeg alltid kan gå for å få råd og veiledning. Så langt har jeg nok bare begynt å skrape i det ytterste laget. Av og til, når jeg hører andre stille dype spørsmål til munkene, slår det meg hvor lite jeg egentlig kan og vet. Men slik er det jo. Kunnskap, erfaring og innsikt bygges lag på lag. For egen del er jeg sikker på at at jeg har nådd det åndelige stedet hvor jeg ønsker å være og gleder meg til fortsettelsen.

​

Sigurd Henrichsen

November 2019

​