Vakkert i begynnelsen – Vanskelig i midten – Vakkert til slutt

Jeg vokste opp med et sterkt ønske om å være best, å ha rett, og med en preferanse for det konkrete, definerbare og målbare. Når jeg så på tilstanden i verden, følte jeg ofte en skuffelse over menneskeheten. Dette tror jeg ga meg en følelse av at det å være et gjennomsnittlig menneske ikke ville være tilstrekkelig, det gav meg en slags forakt for det vanlige og ordinære. I tenårene vokste det frem et ønske om å være til stor nytte for verden, selv om jeg hadde liten anelse om hvordan det ville se ut i praksis.

 

Vakkert i begynnelsen

Da jeg var 18 snublet jeg over en bok av Dalai Lama (Kunsten å være lykkelig), og ble dypt slått av hans budskap om medfølelse, og bevisstgjøringen om at det vi alle virkelig søker etter er indre lykke. Jeg var forundret over at ingen hadde fortalt meg disse tingene før – da de slo meg som så viktige og meningsfylte, men likevel opplagte etter å ha lest det. Et markant skifte i livet mitt skjedde, fra å lengte etter å hjelpe verden til å innse at jeg hadde lite å tilby hvis jeg ikke en gang hadde nøkkelen til min egen lykke. I de neste par årene fortsatte interessen min å vokse gjennom å lese og å sette det ut i praksis. Jeg hadde til og med en ganske sterk aha-opplevelse av ikke-selv, som føltes ut som et hardt, men samtidig litt befriende slag i magen (man kunne tro at jeg helt hadde oversett denne delen av læren – med tanke på resten av min fremtidige reise).

​

Som den gutten med høye ambisjoner jeg var, begynte jeg å tenke på mulighetene for å bli munk, da jeg håpet at en slik måte å leve på kunne ta meg raskt til målet. Jeg dro til Thailand i 2003 og satte kursen rett mot det internasjonale skogklosteret (Wat Pah Nanachat) – mitt inntrykk var at det var det ideelle stedet å dra hvis du var seriøst interessert i å lære meditasjon og nå Nibbana.

 

Vanskelig i midten

Det virket som et nesten perfekt sted for meditasjon: Du fikk din egen lille hytte i skogen med en tilhørende gåmeditasjonssti. Lærerne snakket fra egen erfaring om meditasjonstilstandene jeg hadde som mål, men hadde hatt lite hell med å oppnå. Et samhold med folk der alle trekker i samme retning. Ikke noe ansvar. Ingen distraksjoner. Ingen steder å stikke av. All tiden i verden. Jeg tenkte: ”Nå står ingenting mellom meg og jhana’ene (som jeg var spesielt besatt av på den tiden), jeg må bare legge ned innsatsen, så kommer jeg til å oppnå dem (og så vil alle bli veldig imponert over meg…). Jeg lagde til og med tidsfrister for meg selv; «Jeg skal oppnå jhana før anagarika-ordinasjonen… før novise-ordinasjonen… før bhikkhu-ordinasjonen…». Jeg trodde alle hindringene hadde blitt feid til side, men lite visste jeg at jeg var den største av dem alle.

​

Jeg la inn en enorm innsats, på alle måter, men hele tiden med den samme ideen om å oppnå noe. Hodet mitt var hele tiden fullt av tanker, og jhana’ene virket bare mer fjerne og uoppnåelige jo hardere jeg strebet. Jeg undervurderte øyeblikkene av fred og tilfredshet som jeg (faktisk ganske ofte) opplevde, da de ikke var det jeg trodde jeg var ute etter. Jeg avfeide de forskjellige innsiktsfulle opplevelsene jeg hadde som et resultat av kontemplasjon på samme måte. Uunngåelig ble jeg stadig mer desillusjonert, og begynte å tvile på mine egne evner, på meditasjonsteknikken, på om jeg hadde funnet den rette læreren for meg, og til slutt tvilte jeg på om jhana’ene fantes i det hele tatt. Min fruktløse jakt etter disse mentale absorpsjonene førte til slutt til at jeg tvilte på buddhismens kjerne, og dette var medvirkende til at jeg gav meg som munk etter 6 år. Å forlate klosteret føltes delvis som å innrømme nederlag, innrømme at jeg var feilbarlig og middelmådig – sinnstilstander som ikke var så lette å akseptere for min konkurransedyktige og ambisiøse karakter.

​

Da jeg kom tilbake til Norge studerte jeg psykologi, giftet meg, og ble (bonus)far. Som munk hadde jeg presset meg selv i så stor grad at jeg var temmelig lei av formell meditasjon, og gjorde lite av det i mange år. De mer kontemplative aspektene av praksisen fulgte meg imidlertid som en skygge (for eksempel å legge merke til uvarighet / tomhet, hvordan identifikasjon og forståelse fører til utilfredshet osv.).

 

Vakkert til slutt

Etter å ha jobbet som klinisk psykolog i et år, startet med spesialiseringen i Emosjonsfokusert terapi, og gjennom det ble jeg mer bevisst på at jeg hadde håndtert følelser på en problematisk måte hele livet. Jeg skjønte at jeg hadde vært så fokusert på å leve opp til urimelige høye idealer – på hvordan ting burde være – at det helt hadde gått på bekostning av å være med ting slik de faktisk er, og akseptere meg selv slik jeg var. En transformert forståelse av sårbare og vanlige aspekter ved meg selv førte til en dypere aksept av meg alle, mine styrker og svakheter og til slutt også av min umiddelbare opplevelse av verden rundt meg.

​

For et år eller to siden kjente jeg at de åndelige frøene som hadde ligget i dvale i meg igjen begynne å spire, og heldigvis var jeg klok, tålmodig og omfavnende nok denne gangen til å la de spire i sitt eget tempo. Min nyvunne åpenhet og aksept ga meg mulighet til å forstå praksisen, læren, meg selv og verden med nye øyne, og jeg oppdaget virkeligheten som hadde gjemt seg rett foran nesen min – overalt hele tiden. Som den amerikanske nonna Pema Chödrön sa: «Meditasjonspraksis handler ikke om å prøve å kvitte oss med den vi er og bli noe bedre, det handler om å bli venn med hvem vi allerede er.”
 

​

Jaran